Dette var pavens tale til migrantene i Arguineguín

Kjære brødre og søstre. Vi har nettopp hørt en av de mest krevende tekstene i Evangeliet. Vi vet at dette samme kapitlet også inneholder en advarsel som ingen troende kan ta lett på (Matt 25,41–45). I dag, her ved havet, blir Ordet konkret: Hit kommer så mange sårede liv, fratatt nesten alt, men aldri sin verdighet. Her river Evangeliet oss ut av tilskuerens komfortable plass og stiller oss ansikt til ansikt med vår neste som ankommer. Det spør oss om vi har vært i stand til å gjenkjenne Kristus i dem som går i land merket av frykt, sult og vold, etter ørkenen, natten og havet.

Som dere kan se, bærer jeg Fiskerens ring i hånden. Selve navnet leder oss til Galileasjøen, hvor Kristus kalte Peter og sa til ham: «Fra nå av skal du være menneskefisker» (Luk 5,10). Kirken har lest dette verset som et bilde på sitt oppdrag. Men her, og på steder som El Hierro, får dette kallet en bokstavelig og smertefull kraft. Denne øya, liten i utstrekning, men stor i menneskelighet, har sett tusenvis av mennesker ankomme, revet bort fra sitt hjemland og overlatt til skjørheten i en cayuco. Her finnes mennesker reddet opp fra havet, og livløse kropper hentet opp fra vannet. Derfor kan ikke Peters etterfølger vende ryggen til disse kaiene. Kirken kan ikke vende ryggen til disse farvannene, eller til noe sted hvor sult, tørst, vold, frykt eller eksil fortsatt krenker menneskets verdighet. Jesu disipler kan ikke betrakte ropet fra dem som skriker i natten som noe fremmed.

I Bibelens språk kan havet være et bilde på trussel, mørke og kaos. Der finner vi Leviatan, bildet på den kraften som fortærer, og Rahab, et navn som symboliserer hovmodet hos makter som reiser seg mot Gud og mot livet (jf. Sal 74,13–14; 89,10–11; Jes 27,1; 51,9; Job 26,12). Også i dag finnes det monstre som lurer i disse havene: mafiaer som handler med desperasjon, menneskehandlere som gjør kvinner og barn til slaver, og likegyldigheten hos mange som lar de fattige bli slukt av utnyttelse eller glemsel.

Takk, Tito, for ditt vitnesbyrd, og takk også til deg, María, for at du minner oss om det Caritas, menighetene og så mange mennesker gjør hver eneste dag.

Men troen lammes ikke av havets makt. Vi tror på en Gud som temmer kaoset, setter grenser for det onde og åpner en vei når døden ser ut til å få overtaket. Slik erfarte Israels folk det da de krysset Rødehavet for å flykte fra slaveriet og gå mot friheten (jf. 2 Mos 14,21–31). Og slik ser vi det i Kristus, som går på vannet og i stormen uttaler et suverent ord: «Ti stille! Hold opp!» (Mark 4,39; jf. Matt 14,25–27). Den stemmen fortsetter å lyde mot kreftene som fortærer, slavebinder og forkaster så mange av våre brødre og søstre. Der Kristus befaler havet å tie, kan ikke Kirken forbli taus overfor dem som blir forlatt til havets nåde.

Takk igjen, Tito, for ditt vitnesbyrd, og også til deg, María, for at dere minner oss om det Caritas, menighetene og så mange mennesker gjør hver dag. Ordene deres viser oss hvor omvendelsen av blikket begynner: når migranten slutter å være «enda en», slutter å være en kategori eller et tall. Først da forstår vi at den lille jenta kunne vært vår egen datter, at disse ansiktene kunne vært en del av vår egen familie. Da står samvittigheten uten unnskyldninger. Barmhjertigheten begynner med små handlinger: noen ganger med noen kjeks og litt melk, andre ganger med fem brød og to fisker (jf. Matt 14,17–21). Det handler ikke om å løse alt, men om å legge alt i Guds hender og være til stede der mennesket lider, der ressursene ikke strekker til og der det ikke finnes et felles språk, men hvor gestene fortsatt kan tale. Hjertelig takk til alle som deltar i redningsarbeid, mottak og oppfølging, og som vitner om at konkret barmhjertighet kan redde og forandre liv.

Kjære Blessing, selv om du ikke er her i dag, så er stemmen din det. Takk for at du delte historien din med oss. Navnet ditt betyr «velsignelse», og minner oss om at hvert menneskeliv er en velsignelse fra Gud. Ingen kan kjøpe det, selge det, bruke det eller kaste det bort, for i hvert menneske skinner Skaperens bilde og likhet frem (jf. 1 Mos 1,27). Du fortalte oss at du forlot landet ditt ikke fordi du ønsket det, men fordi du ikke hadde noe annet valg. I dine ord hører vi dramaet til så mange mennesker som tvinges til å dra fordi fattigdom, krig, trusler eller utnyttelse har stengt alle veier for dem.

Jeg ønsker at dette budskapet skal nå frem til deg og til så mange kvinner som er ofre for menneskehandel og utnyttelse: Hvis andre satte en pris på kroppen din, har Gud aldri sluttet å se på deg som uvurderlig. Hvis noen forsøkte å stenge deg inne i en fortid av smerte, fortsetter Gud å uttale et løfte om fremtid over deg. Hvis de behandlet deg som en ting, vil Kirken si til deg i dag: Du er en datter og en søster. Du er en velsignelse. Livet ditt tilhører ikke dem som skadet deg. Kroppen din tilhører ikke dem som utnyttet deg. Dagene dine tilhører ikke dem som ville lenke dem til frykten. Livet ditt tilhører Gud og bærer fortsatt en verdighet ingen kan rive fra deg. Og vi ønsker å gå sammen med deg helt til denne sannheten igjen kjennes sterkere enn smerten.

Tro ikke på dem som lover enkle paradis i bytte mot kroppen din, penger, stillhet eller friheten din. Det er «sirenenes sang».

Kjære migranter: Før jeg sier noe annet til dere, vil jeg bøye meg for deres verdighet. Dere er ikke tall eller saksmapper. Dere er mennesker med en familie og et hjem dere har forlatt; med drømmer ingen har rett til å forakte. Men jeg vil også si at livet deres må beskyttes. Ikke overlat eksistensen deres til dem som gjør den til handelsvare. Tro ikke på dem som lover enkle paradis i bytte mot kroppen deres, penger, stillhet eller friheten deres. Disse falske løftene er «sirenenes sang». De er dødens industri.

Dette dramaet må bli en samvittighetsprøve: for opprinnelseslandene, som må skape betingelser for fred, rettferdighet og utvikling; for transittlandene, som er kalt til å beskytte og ikke overlate de svake til kriminelle nettverk; for Europa, som ikke kan forkynne menneskeverd og samtidig venne seg til at Middelhavet og Atlanterhavet blir gravplasser uten gravsteiner; for det internasjonale samfunnet, som er kalt til effektivt og vedvarende samarbeid.

Også Kirken må la seg utfordre. Å ta imot migranten kan ikke være noe sekundært eller noe som kun overlates til enkelte frivillige. Vi kneler foran alteret for å tilbe Kristus til stede i eukaristien, og fra ham mottar vi styrken og grunnen til å leve i nestekjærlighet. Derfor kan vi ikke senere «gå forbi» cayucoene og båtene, for av bønnen springer all tjeneste ut, og til bønnen vender alt engasjement tilbake (jf. Luk 10,31–32).

Fra denne øya ønsker jeg at stemmen til dem som har talt i dag skal nå frem til dem som sitter med avgjørende ansvar – sivile myndigheter, parlamenter, regjeringer og internasjonale organisasjoner – og også til kristne fellesskap, andre religiøse tradisjoner og alle mennesker av god vilje. Det er ikke nok å håndtere ankomster, fordele tall, styrke grensene eller beklage dødsfallene når de allerede har skjedd. Hver båt som ankommer bringer ikke bare migranter; den bringer med seg et spørsmål: Hvilken verden har vi bygget, dersom så mange av våre brødre og søstre må risikere døden for å søke livet?

Menneskeverdet krever lovlige og trygge veier, redning og hjelp, reelt samarbeid mot menneskesmuglere, effektiv beskyttelse av ofre, seriøse prosesser for mottak og integrering, og politikk som gjør det mulig for hvert menneske å leve med verdighet i sitt eget land. Selv om det finnes en rett til å søke tilflukt når livet er truet, finnes det også en rett til å slippe å migrere: retten til å bli værende i sitt eget hjem uten sult, uten krig, uten forfølgelse, uten vold, uten at jorden blir ubeboelig, uten at korrupsjon stjeler de fattiges brød, uten at våpen ødelegger barnas fremtid. Vi kan ikke venne oss til å telle døde. Menneskeverdet har ikke pass og mister ikke sin verdi når det krysser en grense.

Måtte Gud, som «ved livets slutt vil dømme oss etter kjærligheten» (jf. Johannes av Korset, Avisos y sentencias, 57), gi oss evnen til å gjenkjenne ham i de fattige og i de fremmede, og fri oss fra å betrakte andres smerte som om den ikke angår oss. Måtte Vår Frue av Carmen ledsage dem som har ankommet, trøste dem som har mistet sine kjære, styrke dem som tar imot dem og vekke barmhjertighetens mot i oss alle.

Og måtte ikke historien måtte anklage oss for å ha gjort lidelsen til dem som lider til et vanlig bakteppe langs våre kyster. For i dag, her ved havet, spør hvert liv som ankommer oss hva som er igjen av vår menneskelighet. Før eller siden vil det bli kjent om vi klarte å verne om den, eller om vi lot likegyldigheten tale for oss.

Tusen takk.