Kanariøyene: En skjult slagmark under andre verdenskrig

Kanariøyene er kjent for sine vakre strender og sitt solrike klima, men under andre verdenskrig spilte øygruppen en uventet rolle i verdenshistoriens største konflikt.

Under en angivelig nøytralitet fra Franco-regimets side, utspilte det seg et intrikat spill av spionasje, sabotasje og politiske manøvrer på Kanariøyene. 

Gjennom en omfattende studie har forsker Marta García Cabrera fra Universitetet i Las Palmas de Gran Canaria avdekket hvordan Kanariøyene fungerte som en strategisk base for nazistisk etterretning og en arena for alliert motstand. 

Det hun avdekket, kaster nytt lys over hvordan krigen utspilte seg i nøytrale territorier.

En tysk bastion midt i Atlanteren

Fra havnene i Las Palmas og Santa Cruz de Tenerife forsynte Tyskland sine skip og ubåter med drivstoff og mat. Dette var ikke tilfeldig. 

Tyskland hadde etablert et nøye planlagt nettverk, ledet av Abwehr, deres militære etterretningsbyrå. 

Herfra kunne de overvåke allierte flåtebevegelser og sende verdifull informasjon tilbake til Berlin. 

Men spionasje var bare én side av medaljen.

Edmund Niemann, kjent under kallenavnet "Nemo" - "Ingen" -  ledet et komplekst nettverk som strakte seg fra Kanariøyene til Marokko. 

Hans operasjoner inkluderte alt fra overvåking til sabotasje og forsyning av tyske ubåter. 

Hans tilstedeværelse ble en torn i siden for de allierte, som iherdig forsøkte å fange ham, men alltid syntes å komme for sent. 

Niemanns evne til å unngå oppdagelse var nesten mytisk, og hans navn ble forbundet med et spøkelsesaktig nærvær. Derav fikk han også kallenavnet "Nemo". 

Selv sabotasje ble vurdert av tyskerne. Planene inkluderte angrep på allierte skip og installasjoner, men mange av dem ble aldri satt ut i livet. 

Vurderte invasjon

I 1940 ble det klekket ut en dristig plan om å invadere Kanariøyene – kjent som Operation Felix. 

Målet var å lamme de alliertes forsyningsruter, og øygruppen skulle bli et strategisk springbrett. 

Tyske styrker gjennomførte omfattende rekognosering og la detaljerte planer, med Tenerife utpekt som hovedmålet for invasjonen.

Blant de deklassifiserte dokumentene som støtter teorien om en planlagt invasjon, er en rapport datert 11. desember 1940 med tittelen "Possible German Action in the Atlantic", som ble lest av den britiske statsminister Winston Churchills krigskabinett.

Rapporten kom nesten to måneder etter møtet mellom Hitler og Franco på jernbanestasjonen i Hendaye, der Hitlers forsøk på å få Spania med i krigen på Tysklands side mislyktes.

Invasjonen ble aldri forsøkt gjennomført. 

Oljekontroll og etterretning

For de allierte var Kanariøyene både en utfordring og en nødvendighet. 

USA lanserte omfattende programmer for å overvåke oljeleveranser til Spania, og sørget for at drivstoffet ikke ble omdirigert til Tyskland. 

Britiske og amerikanske etterretningsoffiserer opererte side om side, og samlet informasjon om tysk aktivitet på øyene.

En av de mest bemerkelsesverdige figurene var Thomas Weir, en amerikansk oljeinspektør som brukte sin posisjon som dekkmantel for spionasje. 

Weir overvåket forsyningslinjer og rapporterte om tyske bevegelser, alt mens han risikerte sitt eget liv. 

Hans historie fikk en tragisk slutt. Han døde av sykdom i 1945, men ble hedret for sin innsats etter sin død. 

Lillie Mae Hubbard

Lillie Mae Hubbard var en annen nøkkelperson i det amerikanske etterretningsapparatet på Kanariøyene under krigen. 

Hubbard var en av de første afroamerikanske kvinnene med en diplomatisk karriere og utmerket seg med sin evne til å bygge nettverk, spesielt blant kvinner.

Som sekretær og assistent for den amerikanske konsulen i Las Palmas, Clifton Reginald Wharton, brukte hun sin diplomatiske rolle til å etablere nettverk og samle informasjon, samtidig som hun utfordret samtidens stereotypier i krigsapparatet. 

Den tyske kolonien

Omtrent 400 tyskere bodde på Kanariøyene under krigen, og mange var godt integrert i lokalsamfunnet. 

Men bak fasaden av handelsmenn, lærere og sjøfolk skjulte det seg ofte dyptgående lojalitet til Tyskland. 

Dette ga nazistene et verdifullt nettverk av informanter og støttespillere.

Figurer som Jacob Ahlers, konsulen i Santa Cruz de Tenerife, og Walter Sauermann i Las Palmas var sentrale i å koordinere etterretningsoperasjoner. 

Ahlers hadde til og med bakgrunn fra forsyningsoperasjoner for Tyskland under første verdenskrig. 

Det var gjennom slike individer at nazistene kunne skjule sine operasjoner bak legitime virksomheter som skipsfart og diplomati. 

Selv det tyske flyselskapet Lufthansa spilte en rolle, med ansatte som fungerte som informanter for det tyske etterretningsapparatet.

Villa Winter og andre spor etter krigen

Etter krigen har det oppstått mange konspirasjonsteorier om tyskernes aktiviteter på øygruppen. Mens mange trolig har røtter i sannheten, er andre mer tvilsomme og mangler bevis. 

På den avsidesliggende Jandía-halvøya på Fuerteventura ligger Villa Winter.¨Den ble bygget av den tyske ingeniøren Gustav Winter og har i årevis vært gjenstand for spekulasjoner. 

Villaens isolerte beliggenhet og særpregede tårn med utsikt over havet har gitt næring til rykter om hemmelige nazistiske operasjoner, inkludert signalisering til tyske ubåter eller som en fluktrute for høytstående nazister. 

Andre peker på historier om skjulte tunneler og mystiske hendelser som aldri helt har blitt forklart.

Men Villa Winter er ikke det eneste sporet etter krigen på Kanariøyene. 

På Lanzarote finner man godt bevarte militære strukturer, som små bunkre og artilleribaser. 

Disse kan sees på steder som Playa Blanca, Punta del Papagayo og Mirador del Río. 

Britenes nødplan

Britene hadde også merket seg tyskernes etterretningsaktiviteter på øygruppen. Dermed ble det lagt en hemmelig plan, kjent som Operation Pilgrim. 

Målet med planen, hvis ingenting annet fungerte, var å invadere Kanariøyene for å ta full kontroll. 

Planen, som inkluderte kanadiske styrker, spesialtrente kommandosoldater og en omfattende sjø- og luftoperasjon, skulle sikre nøkkelposisjoner som havnen Puerto de la Luz på Gran Canaria og flyplassen på Gran Canaria. 

Selv om operasjonen aldri ble iverksatt, viser dokumentene fra Pilgrim hvor avgjørende øygruppen var for britenes strategi i Atlanteren.

Operasjonen ble planlagt av blant andre kontreadmiral  Louis Keppel Hamilton.

Oppryddingen

Da krigen tok slutt, begynte de allierte en møysommelig prosess med å demontere nazistenes nettverk på Kanariøyene. 

Mange tyske innbyggere ble deportert, inkludert nøkkelpersoner som Edmund Niemann. 

Men ikke alle forlot øyene for godt. 

Noen returnerte senere og gjenopptok sine liv, ofte i mindre profilerte roller.

Øyene, som en gang hadde vært en arena for skjulte kamper, ble i årene som kom etter krigen en viktig turistdestinasjon. 

Det er den fremdeles, men spor etter operasjonene som ble gjennomført i nattens mørke er stadig å finne i ferieparadiset.