Stedet dere tjener penger på, er noens hjem

Dette er en meningsartikkel. Synspunkter i saken er forfatterens egne.

Det fører til en enkel, men avgjørende innsikt: Bedriftenes inntekter og innbyggernes hjem er ett og samme sted.

Forvalter man det dårlig, mister man begge deler.

Turismen har over lang tid skapt arbeidsplasser, investeringer og framtidstro. Mange familier har bygget livene sine takket være besøksnæringen. Samtidig har utviklingen skapt en voksende ubalanse. Fortjenesten havner ofte hos flyselskaper, hotellkjeder og rederier, mens kostnadene i stor grad blir liggende igjen hos kommunene og innbyggerne.

Veier må vedlikeholdes. Strender må ryddes. Vann- og avløpssystemer må bygges ut. Avfallshåndteringen må fungere selv i høysesongen. Redningstjeneste, kollektivtransport og andre samfunnstjenester belastes av millioner av besøkende hvert eneste år. Dette er kostnader noen må bære.

Cruiseskipene er et tydelig eksempel. Tusenvis av dagsbesøkende kan komme samtidig, bruke byens infrastruktur og reise igjen noen timer senere. Enkelte handler og spiser, men mye av de store inntektene havner helt andre steder. Samtidig øker slitasjen på stedene som innbyggerne bruker hver eneste dag.

Parallelt blir presset på boligmarkedet tøffere. Når etterspørselen etter turistboliger øker, stiger ofte prisene også for dem som bor og arbeider på øyene. Mange unge voksne sliter med å finne en bolig de har råd til. Familier tvinges til å flytte lenger unna jobbene sine, og barn får lengre skolevei. Menneskene som holder turistnæringen i gang, risikerer selv å ikke lenger kunne bo der.

Derfor er det rimelig å diskutere hvordan turismen kan bidra mer til samfunnet den er avhengig av.

Mogáns forsøk på å innføre en kommunal infrastrukturavgift er et eksempel. Avgiften er liten – bare noen få cent per person per natt – men prinsippet er viktig. Den som bruker den felles infrastrukturen, bør også bidra til at den kan utvikles og vedlikeholdes. Avgiften får imidlertid bare legitimitet dersom innbyggerne tydelig ser at pengene går til bedre skoler, en fungerende eldreomsorg, renere miljøer og investeringer som øker livskvaliteten.

Men finansiering alene er ikke nok.

Les også: 

– Dommen er ydmykende for Onalia Bueno

Kommunene må også våge å stille spørsmålet før nye turistprosjekter godkjennes: Hvor mange besøkende tåler stedet uten at det mister sine egne kvaliteter?

Vekst er ikke alltid feil. Men vekst må ha en retning. Et nytt hotell trenger ikke å være et atten etasjers høyt landemerke som dominerer kystlinjen. Det kan bygges i en skala som passer stedet, og samtidig ta større ansvar for samfunnet det blir en del av.

Et mulig krav kunne være at den som bygger nye turistsenger, også må bidra til flere boliger for dem som skal jobbe der. Vil du skape flere hotellrom, bør du også være med på å skape flere hjem. Turistnæringen trenger ikke bare gjester – den trenger mennesker som kan leve livene sine på stedet hele året.

Det handler ikke om å bremse turismen.

Tvert imot handler det om å bevare det som gjør den mulig.

Besøkende reiser ikke til Kanariøyene for å møte de samme butikkjedene, de samme restaurantene og de samme bymiljøene som finnes over hele verden. De søker noe ekte. De søker menneskene, kulturen, naturen og den helt spesielle følelsen av stedet.

Den følelsen kan ikke masseproduseres.

Den skapes av dem som bor her.

Å få bo på et sted som hele verden vil besøke er ikke bare en byrde å bære – det er også noe å være stolt over. Og den stoltheten burde få finnes i alle tre leire.

Dersom innbyggerne gradvis trengs unna, forsvinner også det som gjorde destinasjonen unik i utgangspunktet. Turismen risikerer da å langsomt forbruke sin egen viktigste kapital.

Det er derfor intet motsetningsforhold mellom en sterk turistnæring og et sterkt lokalsamfunn. Tvert imot er de helt avhengige av hverandre.

Kommunene har planmonopol og kan sette rammene for utviklingen. Bedriftene har investeringene, kunnskapen og arbeidsplassene. Innbyggerne har erfaringen med hvordan hverdagen faktisk fungerer, og den demokratiske muligheten til å påvirke gjennom opinionsarbeid og valg.

Når alle tre parter innser at ingen kan lykkes uten de andre, blir samarbeid ikke et kompromiss – det blir en nødvendighet.

Frustrasjonen over utviklingen på Kanariøyene er reell og forståelig. Men den bør rettes mot strukturene som har skapt ubalansen, ikke mot de enkelte turistene som har valgt å tilbringe ferien sin her. De fleste besøkende ønsker å oppleve et levende lokalsamfunn og bidra til den lokale økonomien. De er ikke motstandere – de er gjester.

Innbyggerbevegelsen Canarias tiene un límite har satt ord på en følelse mange deler: Også paradiset har sine grenser.

Nå er det neste steget å sammen bestemme hvor de grensene skal gå. Ikke for å stoppe utviklingen, men for å styre den. Ikke for å stenge døren for besøkende, men for å sikre at de også i framtiden møtes av levende lokalsamfunn der mennesker kan bo, jobbe og skape livene sine.

Dette er verken et spørsmål for venstre- eller høyresiden. Det er et spørsmål som angår oss alle: Dem som bor her, dem som styrer, og dem som har turismen som levebrød. Derfor er tiden inne for å sette oss ned sammen ved det runde bordet – et bord uten bordende, der ingen står over noen andre. Der må politikken, næringslivet og innbyggerne sammen finne løsninger som holder over tid.

For stedet der turistnæringen tjener pengene sine er, og vil alltid være, noen og enhvers hjem.

Fotnote (oppdatert juli 2026): Mogáns infrastrukturavgift har blitt prøvd rettslig. Den 13. juli 2026 erklærte Kanariøyenes høyeste domstol (TSJC) avgiften ugyldig etter en anke fra hotell- og turistnæringens arbeidsgiverforening i Las Palmas (FEHT). Domstolen tok ikke stilling til prinsippet om at turismen skal bidra, men til den juridiske utformingen av avgiften: Det avgiftsutløsende grunnlaget ble ansett som for diffust og generelt utformet, og domstolen mente at kommunen i praksis hadde skapt en skatt – noe som ifølge dommen krever vedtak på regionalt eller nasjonalt nivå, snarere enn kommunalt. Kommunen har meddelt at de anker til høyesterett (Tribunal Supremo) og fortsetter å kreve inn avgiften inntil en endelig dom foreligger. De ca. 1,4 millioner euroene som har blitt samlet inn siden 2025, er fryst i mellomtiden. Spørsmålet i denne artikkelen står derfor uendret – at turismen bør bidra til samfunnet den hviler på – mens de eksakte juridiske rammene for hvordan det skal skje, ennå ikke er avklart.