KOMMENTAR:
Etter et karneval
Krysserraketter, droner og jagerfly raser over nattehimmelen med død og ødeleggelse i nebbet. Alle media flyter over, bokstavelig talt, av krigsoverskrifter. Midt oppe i det hele, i en verden gått av hengslene, har Las Palmas bydd oss på friminutt. I form av et karneval.
Publisert
Annonse
Ikke et hvilket som helst slags karneval. Ikke over en dag eller ei helg. Et karneval som i år varte fra 23. januar til 1. mars. En periode full av rytme, fantasifulle, fargerike kostymer, kreativitet og, ikke minst, glede og varme smil.
Dette er ikke noen nymotens greie, må du tro. Karnevalet har røtter tilbake til 1500-tallet. Det første maskerade- og kostymeballet i byen fant sted i 1574. Altså for 450 år siden. Siden har det utviklet seg, forandret seg og vokst til det det er i dag. Rio de Janeiro har selvsagt det største. Ingen over. Ingen ved siden. Men karnevalet i Las Palmas og det i Santa Cruz på Tenerife konkurrerer om de to neste plassene.
Jeg har tilbrakt vintermånedene i Las Palmas siden 2016 (bortsett fra pandemiåret). Karnevalet har vært en del av oppholdet mitt hvert år. Men det er først i år jeg virkelig har fattet hvor enormt det er, hvor innholdsrikt det er, og hvor viktig det er for folk her. Og hvor viktig det har blitt for meg.
Det hele starter med kåring av karnevals-dronning. Kvinner i enorme kreasjoner viser seg frem på hovedscenen, og en av dem får æren av å være dronning så lenge karnevalet varer. Senere går det slag i slag. Kåring av årets drag queen trekker et stort publikum. Menn på himmelhøye platåsko og minimale kostymer konkurrerer om den ærefulle tittelen.
Annonse
Det er barneparader, arrangement for eldre og gruppekonkurranser. Noen grupper presenterer humoristiske sanger. Andre satser på å bli beste dansetrupp. Alle gruppene deltar i ulike opptog og fyller gatene med fargerik sang og dans.
I hele denne tiden blir vi minnet på at det er karneval på gang. I gater og på Las Canteras støter vi på kvinner og menn som tar karnevalet på dypeste alvor. Det har i månedsvis lagt sjela si i å kreere enda et nytt karnevalkostyme. Kostymer så forseggjorte, så fantasifulle, så fabelaktige at en stakkar som knapt kan sy i en knapp, ikke kan fatte at det er mulig. Kostymer de elsker å vise seg frem i. Selvsagt gjør de det når de har lagt ned så mye arbeid. Spør en om en aller nådigst kan få ta bilde av dem, stiller det seg øyeblikkelig i positur, og det er bare å klikke i vei.
I fem uker er Las Palmas karnevals-by. En varm, overstrømmende og vennlig karnevals-by. Det har blitt arrangert karneval i norske byer òg. Over en helg. Oslo prøvde noen år. Det tok aldri av. Nordmenn er gode til å gå på ski og på syttendemaitog. Karnevalene ble litt krampaktige. Litt tilgjorte. Litt stivbente. Vi har det ikke i blodet. Vi har ikke vokst opp med det.
I Las Palmas har de det i blodet. Det ser vi spesielt i hoved-opptoget siste lørdagen, La Gran Cabalgata. Det er stort. Enormt. Jeg begynte å se på fra halv fem. Da jeg gikk hjem klokka halv ni om kvelden, var det enda ikke over. Det var humor, glede, strålende smil, dans, glitter, stas, fantasi uten ende og dundrende musikk. Det hele krøp under huden på meg. Denne aldrende nordfjordingen med en ikke lenger så fleksibel kropp, kjente det rykke i dansefoten. Og se om ikke hoftene vartet opp med rytmiske bevegelser jeg trodde de hadde begravd for lengst.
Annonse
I tillegg til gruppene, trommeslagerne, danserne og alle andre som har ladet opp til La Cabalgata, kom de enorme kjøretøyene rullende. Carrozas heter de. Forseggjorte, dekorerte og stappfulle av dansende, drikkende, smilende, vikende folk som har lagt hverdagen på vent.
Når du vemodig tenker at nå er det hele over, så er det ikke det. Søndag er det et nytt opptog. Det siste på programmet. El Entierro de La Sardina. En diger sardin skal føres til havet i en symbolsk begravelse før en går inn i fastetiden. Jeg så for meg en liten prosesjon siden alle tok seg sånn ut i La Gran Cabalgada. Men den gang ei. Det var et digert opptog. Nå fikk gruppene utfolde seg med spektakulær sang og dans. Og kostymer like overdådige som før. Men også et annerledes innslag. Kvinner, gråtekoner, i svarte klær og med svart slør over hodet i symbolsk sorg over at festen er over. Helt til slutt; et fyrverkeri slik bare Las Palmas kan varte opp med fyrverkeri.
Karnevalet i Las Palmas er over. Men fatt mot. Mange er allerede i gang med å planlegge neste års eskapader. I ettertid har en ny dronning, uværet Regina, dominert byen. Ekkoet fra våpengnyet i Midtøsten og Ukraina har dessuten blitt stadig skarpere og tydeligere.
Men se om ikke hoftene mine, kanskje som en protest og et opprør, stadig bryter ut i rytmiske bevegelser.
Annonse
Om forfatteren:
Jarl Wåge er en ivrig spaltist i flere norske aviser og tidligere lærer. Han er forteller, har vunnet StorySlam sin GranSlam-finale på Rockefeller og turnert med fortellerforestillinger. I tillegg skriver han dikt og ga for få år siden ut sin diktsamling «Lappeteppe». For tiden er han aktuell med romanen "Et hav imellom".
