Vidar hoppet av skolen for å surfe – og ble nummer to i verden: - Nå har jeg bodd her i 46 år

I fjor gjorde jeg et portrettintervju med min søster, Mirjam Wåge Jensen, for Canariavisen.

I år er det sønnen hennes, Vidar Jensen, som skal til pers:

- Det har blitt en del venting på vind. Eller rettere sagt; på gunstige vindforhold.

Det er Vidar Jensen som sier dette; Gran Canaria-veteran, vindsurfer i verdenstoppen og restauranteier. Vinden skal vi komme tilbake til.

Vi har satt hverandre stevne på moras romslige terrasse i Tauro. I huset der han vokste opp.

- Jeg kom til Gran Canaria i 1980, da jeg var åtte år gammel. Mor hadde fått jobb på den norske skolen i Tauro. Nå har jeg bodd her i 46 år. Det gjør meg vel til en veteran?

Jeg spør hva han husker fra den gangen.

- Ikke mye, sier han og ser utover rødbrune nabohustak. 

- Jeg husker at vi kjørte med bil gjennom Europa, og jeg husker at vi tok båt fra Cadiz. Jeg var temmelig oppskjørta og stappfull av forventning. Vi skulle jo bo i Spania. Nærmere bestemt ei spansk øy langt ute i havet

- Hvordan husker du Tauro fra den gangen? vil jeg vite.

Han blir ettertenksom. Blar seg tilbake i den mentale minneboka.

- Veldig annerledes enn i dag, sier han til slutt. Den gangen var det bare disse husene innerst i dalen. Og skolen, selvfølgelig. En liten, fådelt skole. Tauro var en norsk koloni. Det var mange barn her, og masse liv og røre.

Han stopper opp litt. Tenker seg om.

- Det gikk en smal grusvei opp til Tauro fra hovedveien. Det fantes ikke en meter motorvei, den gangen. Jeg husker at drosjesjåførene nektet å kjøre opp grusveien. Vi hadde et lokalt svømmebasseng der vi utviklet svømmeferdighetene. Dessuten tilbrakte vi massevis av tid på Tauro-stranda og Riviera (Playa Cura i dag).

- I motsetning til mange nordmenn her på øya, snakker du flytende spansk. Var det noe du var bevisst på? undres jeg.

- Vi hadde spansk på skolen. Der lærte jeg ikke så mye. Det var da vi begynte å henge med spanske ungdommer at det løsnet. På fotballbanen og når vi vindsurfet. Da kom spansken på en måte av seg selv.

Apropos vind og vindsurfing. Vidar Jensen ble etter hvert en av verdens aller beste utøvere i denne idrettsgrenen og var aktiv i 20 år.

- Hvorfor i all verden satset du på vindsurfing? spør denne landkrabben.

Han forsyner seg med jordbær, prater litt med mora.

- Ser du fjellene rundt omkring her? spør han. -Du kan tror vi utforsket dem. De var et eldorado for aktive unger.

- Hallo, sier jeg. 

- Vindsurfing!

Må få han tilbake på sporet

- Det var helt tilfeldig, svarer han. -Det var en liten vindsurf-skole på Riviera. Skolen vår spanderte kurs på elevene der. Som en del av kroppsøvingsprogrammet. Det var noe jeg likte.

Flere jordbær. Med krem på.

- Tilfeldig var det også at jeg gikk i klasse med Bjørn og Britt Dunkerbeck, fortsetter han. -Foreldrene deres hadde et vindsurf-senter på Àguila Playa nær San Agostin. Vi begynte å dra dit i helgene, og jeg ble ettertrykkelig bitt av basillen. Etter hvert som vi ble bedre, forflyttet vi oss til Pozo Izquierdo der forholdene er tøffere og mye mer krevende. Hobbyen tok opp mer og mer tid, og jeg bestemte meg for å satse for fullt. Så jeg hoppet av skolen etter første klasse i videregående.

- Du var ikke spesielt begeistret for det, mamma, sier han til mora som kommer ut med kaffe til oss.

Les også:

Hjertesyke Kristine (40) bytter ut Sørlandet med Gran Canaria: – Bedre for helsa i varmen

- Ikke veldig begeistret, innrømmer hun. 

- Men det var ditt valg.

Vidar fortsetter:

- Fra nå av ble det trening hver eneste dag. Den første store konkurransen jeg deltok i var rundt årsskiftet 1988/89 på Lanzarote. Der vant jeg faktisk sammenlagt.

Han forteller at han brukte de neste årene til å etablere seg i toppen. Det ble mer reising og nye erfaringer.

- Men du ble en av verdens beste, skyter jeg inn.

Det blir ny pause.

- Hjelpe meg. Jeg er ikke vant til å snakke så mye om meg selv, utbryter han og ser brydd ut.

- Du har rett, sier han omsider. 

- Fra 1995 og tolv år fremover var jeg ranket blant det åtte beste i verden. Nummer to, fem åtte, tre. Ja, du skjønner tegninga?

Jeg skjønner tegninga. Jeg intervjuer en som var idrettsutøver i verdenstoppen i tolv år.

- Det var beinhard jobbing, sier han uoppfordret. 

- Men det ble en livsstil. Og jeg levde jo drømmen. Sol, strender, blått hav. Er det ikke det mange fantaserer om?

- Og jeg fikk reise verden rundt, føyer han til. 

- Jeg har regnet ut at jeg var på Hawaii 25 ganger. Videre konkurrerte jeg i Australia, Karribien, Brazil, Mexico, Malaysia, Europa og selvsagt på Kanariøyene. Jeg var faktisk på reisefot seks måneder i året.

- Det kan ikke ha vært bare gloria, innvender jeg.

Han ser på meg. Blir den ettertenksomme igjen.

Les også: 

– Mange kommer ned hit og tenker at det skal bli ferie

- Reisene kunne være et mareritt, vedgår han. 

- Husk at jeg skulle ha med meg massevis av utstyr. Det kunne veie opptil 200 kilo. Tenk deg alt jeg har betalt i overvekt, du!

- Deltok du i VM og OL, spør jeg.

- Aldri. Det er folk med større brett og seil som får delta der, forklarer han. -Jeg spesialiserte meg på det som heter Waves. Der er det små brett og mindre seil. Vi blir bedømt ut fra triks, hvor fort vi beveger oss og hvor gode vi er til å hoppe på bølgene.

- Som å ta dobbelt salto med brett og seil?

- Du har gjort leksa di, skjønner jeg, ler han. -Ja, jeg var faktisk en av de aller første som klarte å gjennomføre en dobbelt salto. Som toppidrettsutøver må du stadig utvikle deg, ta nye steg og bli bedre. Men det var mye knall og plask før jeg jeg klarte det. Men du så deilig det var da jeg endelig landet den.

Vidar Jensen gav seg som profesjonell i en alder av 37 år.

- Før jeg ga meg, hadde jeg allerede begynt å tenke på hva jeg skulle gjøre når jeg havnet på landjorda igjen.

Igjen tar han pause. Reiser seg. Strekker seg. Kikker ned på sin barndoms gate. Henter seg en kaffe til.

- Husk at jeg ikke hadde noen utdannelse.

Han flirer.

- Så jeg måtte oppsummere hva jeg kunne. Språk; spansk, engelsk tysk og norsk. Jeg hadde reist, bodd på hotell, opplevd reiselivsbransjen. Jeg visste at jeg ville bo på Gran Canaria. En dag slo det meg: Jeg vil starte med cafè i Puerto Rico. Som tenkt så gjort. En dag var Cafè N-44 klar til å ta imot gjester.

Les også:

Gran Canaria-patriot på sin hals

- Et litt merkelig navn, innvender jeg.

- N-44 merkelig? han ser spørrende, nesten forundret på meg. 

- Det var nummeret på seilet mitt i alle år. Norge-44. Dermed ble en flik av vindsurfinga med meg videre. En slags kontinuitet.

- Og likevel noe helt annet, sier jeg.

- Det skal jeg love deg, utbryter han. 

- Jeg hadde null erfaring med cafèdrift. Det ble mye prøving og feiling. Å jobbe i utelivsbransjen krever full innsats. Men etter hvert kom kundene. Mest nordmenn. Mange overvintrere fikk et nytt stamsted. Jeg viste norske idrettskonkurranser på flere skjermer. Da var det stappfullt der.

Telefonen ringer.

- Jeg må ta den, sier han. 

-De ringer fra restauranten.

Han går litt fram og tilbake mens han snakker. På spansk. Rivende fort.

- Du er restauranteier nå, konstaterer jeg.

- Ja, kan du tenke deg, sukker han. 

- Kunne ikke slå meg til ro med bare en cafè. I 2017 åpnet jeg Restaurant N-44 i Puerto de Mogan. Med internasjonal meny og internasjonal arbeidsstokk. Inspirerende, spennende og utfordrende.

Han forteller ivrig og entusiastisk.

- Men det ble for mye med to steder, så i 2019 solgte jeg meg ut av Cafè N-44 i Puerto Rico. Endelig kunne jeg igjen konsentrere meg om ett sted.

- Men Adam fikk ikke være lenge i paradis. Året etter, kom pandemien, fortsetter han.

Ikke like entusiastisk.

- Da ble det helt nye utfordringer. Fy så kjedelig det var. Vi måtte holde stengt i flere måneder. Og da vi åpnet igjen, var det jo nesten ikke folk. Men se om vi ikke overlevde og kom styrket ut av motbøren.

Ny telefon. Fra restauranten igjen. Han tar en ny runde på terrassen. Snakker engelsk denne gangen,

- En har nesten aldri helt fri når en driver restaurant, sier han i det han setter seg igjen. 

- En må være villig til å stå på døgnet rundt. Men jeg klager ikke. Det blir en livsstil. Akkurat som vindsurfinga var.

Han blir tyst. Lenge. Nøler litt før han tar ordet igjen.

- Jeg gikk på en smell for vel et år siden, sier han forsiktig.

Som om han er usikker på om han jeg vil snakke om det.

- Jeg fikk plutselig det som heter hjernehinneblødning. Det var blålys, sirener og fem uker på sykehus i Las Palmas.

- Jeg var heldig som overlevde, føyer han stille til.

- Det lærte meg at jeg må roe litt ned og finne en balanse i livet, sier Gran Canaria veteranen, vindsurferen og restauranteieren som har balansert på vindsurfebrett, seilet ned i dype bølgetaler og hoppet fra bølgetopp til bølgetopp når vindforholdene var gunstige.