Fra familieimperium til forfatterdrøm: – Jeg er vant til å ha vind i seilene

Andreas Lyng, barnebarnet til entreprenøren Bjørn Lyng, har byttet ut palmer og sol på Gran Canaria med kalde frostdager bak tastaturet i Porsgrunn.

Der jobber han iherdig for å gi ut to bøker og gjøre forfatterdrømmen til virkelighet, når vi slår på tråden for å høre hvordan det går. 

Men det var ikke i kalde nord han vokste opp. Det var i 1992 på Gran Canaria at familien fant et nytt liv, da Andreas var 13 år gammel. 

Som 12-åring mistet Andreas moren til kreft. 

Seks måneder senere pakket faren koffertene og tok med seg Andreas og lillebroren til Gran Canaria. 

– Vi var lei av Norge, mørketiden og sykdommen. Det var mye slikt som preget oss i flere år. Pappa trengte et sceneskifte, og vi dro, forteller han. 

Men de reiste ikke til et helt fremmed sted. Bjørn Lyng, Andreas’ farfar, var allerede godt i gang med Anfi del Mar, som skulle bli et av Europas mest luksuriøse timeshare-komplekser, sør på norskefavoritten. 

Familien kom til et feriested i vekst, et sted som var ment for nordmenn som ville leve ut drømmen om et liv i solen.

For Andreas ble det starten på flere nye kapitler i livet. Kapitler som senere skulle gi inspirasjon til bokprosjektene han jobber på i dag. 

Mer om de senere. Andreas har nemlig alltid hatt mange jern i ilden. 

Flyttet til Gran Canaria

Han begynte på den norske skolen på Gran Canaria. Alt var nytt – språket, menneskene, kulturen.

– Det var veldig spennende og spesielt. Det var et nytt land, nye venner og en helt annen hverdag, forteller Andreas åpent. 

Samtidig holdt familien fast ved røttene sine. Du kan ta gutten ut av Trøndelag, men ikke Trøndelag ut av gutten, selv om hjemmet nå var omgitt av palmer og sandstrender.

Som ung voksen dro Andreas først til Australia og så tilbake til Norge for å studere. Men når sommerferien fra BI meldte seg i 2003, vendte han tilbake til Gran Canaria. 

For Andreas var det likevel ikke naturlig å sitte stille. Lyng-familiens driv fikk han til å oppsøke den rike farfaren i håp om sommerjobb. Bjørn Lyng var ikke vanskelig å be. 

– Da var jeg 24 år. Jeg takket for jobben og skulle sette kursen hjem mot Norge for å fortsette studiene. Da ba farfar meg om å bli. 

- "Jeg vil at du skal fortsette i jobben, men du må love meg blod, svette og tårer", sa farfar.

- Du skal få blod og svette, men tårer får du faen ikke, svarte jeg. Da lo han godt.

Og slik startet reisen opp i Anfi-systemet for Andreas, som til slutt ble daglig leder for Anfi Tauro og fikk styreverv i Aqua Lyng. 

Det ble noen spennende år for Andreas.

– Det var lite tid til venner og sosialt liv da. Jeg jobbet gjerne 12 timer om dagen. Det var kjempeartig, forteller han med savn i stemmen. 

Presset ut av Anfi

Men i 2006 døde Bjørn Lyng, og stemningen i Anfi-systemet endret seg.

Santana Cazorla tok over som president etter Bjørn Lyng. Andreas merket raskt at Lyng-familien ikke lenger var ønsket.

– Det var mye sjalusi innad i familien da jeg begynte å jobbe for farfar og jeg merket fort at jeg ikke var ønsket etter hans død. På Anfi opplevde jeg at lojale ansatte etter 30 år snudde og ble fiender. Det ble som det ble og jeg bestemte meg for at jeg heller ville jobbe for meg selv.

Han kjøpte El Cafe på Anfi-stranda og det norske bakeriet i Puerto Rico, der samboeren hans jobbet fra før. Han kjøpte også Den Norske Butikken i Arguineguin for å kunne tilby produktene fra Det Norske Bakeriet der.

Alt så lyst ut. Så kom finanskrisen, og problemene med Cazorla-familien stoppet ikke selv om Andreas nå drev for seg selv. 

Ifølge Andreas doblet de husleien hans over natten og sørget for konkurranse fra egne folk. Han mener de ville presse ham ut av Anfi.

– Det vi var vant med å se fra før, hvor kvalitet var viktig, forsvant. Nå handlet det om å ta over alt som het Lyng, sier han. 

Finanskrisen

Finanskrisen i 2008 førte også til store problemer for Andreas. 

– I Norge merket man det knapt, men i Spania slo det inn for fullt. Turistnæringen fikk en knekk, og nye regler gjorde det vanskelig å drive sesongbasert, ettersom ansatte måtte ha fulltidskontrakter. 

Til slutt måtte han selge bakeriet for å dekke lån. Bakeriet stod allerede for leveranser av varer til cafeen på Anfi, og med ny eier ble det også stopp der. 

Skandalen på den norske skolen

I tillegg til forretningslivet på Gran Canaria, ble Andreas Lyng også involvert i styret ved Den norske skolen på øya. 

Det ble alt annet enn enkelt. Da han overtok vervet lå det et vedtak fra norske myndigheter om å rydde opp i regnskapet eller å miste lisensen til å drive privatskole i utlandet. 

Lønnssystemet ved skolen var uryddig og lærere fikk utbetalt svarte penger i lønn. NRK omtalte saken først i 2010. 

Skolen hadde unndratt både personskatt og arbeidsgiveravgift i en praksis som hadde pågått i lang tid.

– Vi gjorde en ryddejobb etter den gamle rektoren og styret, men endte opp med å være den hata gjengen som “ødela” skolen. Det vi egentlig gjorde, var å rydde opp i svart økonomi, akkurat slik norske myndigheter påla oss å gjøre, forteller han.

Det skulle imidlertid føre til mye konflikt. Flere i det nye styret fikk drapstrusler, ifølge Andreas. 

– Mitt fokus var å forbli nøytral og lojal mot skolens eksistens. I ettertid har flere kommet til meg og beklaget sin oppførsel, noe jeg setter stor pris på, sier han. 

Utleieeventyret som ble et mareritt

Etter cafédriften kastet han seg også inn i utleie av ferieboliger. For Andreas Lyng så alltid muligheter, spesielt der andre så utfordringer. 

Det gikk strålende, helt til den norske krona raste og euroen steg med 30 prosent på kort tid. 

– Alle prisene stod i norske kroner for kundene, så vi tapte mye penger det første året. Vi måtte få kundene over til eurobetaling for å stabilisere situasjonen, forteller han. 

Så skjedde det utenkelige. Det ene anlegget ble solgt av eierne. 

– De nye eierne nektet oss adgang. Vi kom til låste dører, forteller Andreas. 

Plutselig stod han med 117 kunder som manglet tak over hodet gjennom sesongen. 

– Jeg forberedte meg på det verste, masse bråk og dårlig rykte. Heldigvis ble jeg møtt med lykkeønskninger og takk for et godt stykke arbeid i en situasjon jeg ikke hadde skapt, men måtte ta hånd om, sier Andreas. 

Det endte i rettssak mot de nye eierne, som tok halvannet år. Han vant på alle punkter, men følelsen av trygghet i utleiebransjen var borte.

– Jeg tenkte: ”Nå kan det ikke skje mer”. Så kom pandemien. 

Gran Canaria gikk inn i full nedstengning. Turistene forsvant, og inntektsgrunnlaget forsvant med dem.

Andreas satt med over 30 leiligheter og gjester som skulle hjem. De fleste hjelpesløse pensjonister som hadde kommet ned for fysisk behandling. 

Fra sykemelding til forfatterdrøm

Først i juli kom han seg hjem selv, etter tre kanselleringer. Og i Norge ble familien.

Andreas begynte å studere 3D-design, men fikk helseutfordringer allerede første året i jobb. 

En diabetesdiagnose og sterke skuldersmerter førte til at han ble sykemeldt.

– Dette er ikke mitt lynne, så det var uvant å ikke kunne bidra. Jeg er vant til å ha vind i seilene. Men for å slå i hjel tiden begynte jeg å skrive og male, forteller han. 

Det har endt opp med to manus som skal bli til bøker, og flere oljemalerier. For selv sykemeldt, klarer ikke Andreas å være uvirksom. 

Inspirasjon til en av bøkene kommer fra hans egen familie og karakterene han møtte rundt farfaren. 

– Bok nummer to, "Fortidens Glør", er basert på en familie med mye velstand og hva det gjør med folk å reise i et slikt hierarki. Den første er en mer typisk actionfylt thriller, sier han. 

Men å gi ut bøker koster penger. Forlagene plukker sjelden opp nye forfatterspirer, ifølge Andreas. 

– Jeg har fått gode råd av forfatterne Herodes Falsk som er ute med sin bok “Racersykkel er den nye hentesveisen” og Siri Sjøgren Selmer som er ute med “YOLO”.

Startet Spleis

Dermed ble det startet Spleis for å gjøre forfatterdrømmen til virkelighet. Men som med alt annet i livet hans, møtte han også her fordommer.

– Forlagene satser kanskje på én eller to nye forfattere i året. Jeg fikk napp hos to hybridforlag, men der må man betale halve kostnaden selv.

– Og når du går på sykelønn, har du ikke mye å rutte med, forteller Andreas, som påpeker at mange nok dømmer ham på grunn av navnet og tror han har arvet millioner fra farfaren. 

– Det stemmer ikke. Jeg har ikke arvet en eneste krone, sier han. Farfar hadde seks barn som alle fikk like deler. Det jeg fikk arvet av ham var styrevervet ved Den Norske Skolen.

Vant til fordommer

Fordommer er noe Andreas har møtt mye av. Som en del av Lyng-familien har han flere ganger fått smake på disse. 

– Jeg blir litt trist av å tenke på alle gangene jeg har møtt folk som sier «oi, visste ikke at du var så hyggelig, du er jo en Lyng», sier Andreas, og fortsetter: 

– Det er ikke alle som klarer å skille snørr og bart. Sjalusi og forhåndsdømming er jeg vant med. For noen er jeg til og med født hatet.

Trives i Norge

For første gang på lenge har Andreas ingen ansatte å følge opp, ingen forretninger å holde i gang, ingen juridiske kamper å kjempe. 

Nå er det bare ham, malepensler, tastaturet og historiene han vil fortelle.

I dag bor han i Porsgrunn med familien. Der trives de stadig bedre, men familien savner Gran Canaria midtvinters.

– Vi var der for et halvt år siden, og vi kommer nok tilbake. Men det blir nok på ferie i første omgang, avslutter han.