Et solrikt liv blant barn, bøker og firfisler: – Når du skriver så skaper du et univers

Karen Anna Børresen er aktuell med splitter ny barnebok - Anna, øyene og havet. Oppfølgeren til - Anna, øya og småkrypene.

Karen Anna Børresen er for tiden aktuell med ny barnebok.
Publisert Sist oppdatert

Over høyttaleren høres spanske stemmer som intervjuer lokale forfattere. Bakgrunnslyden er barn som leker og jubler. Det er satt opp hoppeslott for anledningen, i tillegg til flere tegnebord. Det er bokmesse i Arguineguín, og ved en av de mange bodene sitter en velkjent dame med briller og halvlangt grått hår. Karen Anna har bodd på øya i 26 år og bruker nå pensjonisttilværelsen til å realisere forfatterdrømmen. Et oppdrag hun tar på seg med både glede og alvor. Hun er opptatt av natur, historie og verdens holdninger, også har hun et brennende engasjement for barn og unge og deres potensiale.

– Jeg skal snart klippe meg, sier hun og vifter lokkene unna ansiktet mens hun smiler. Vi er mange som kjenner både smilet og håret til Karen Anna, fra hennes tid som lærer og barnehagebestyrer her på Gran Canaria. Før rakk det lange tykke håret hennes helt ned til midjen! Karen Anna jobbet i flere år som lærer på Colegio Noruego, og startet deretter opp Firfisla Barnehage – et kjærkomment tilbud for både dem som var på behandlingsreise og barnefamilier som valgte å oppholde seg her.

Barna kunne skaffe seg signerte utgaver fra forfatteren under bokmessen i Arguineguín.

Hun smiler og sier hei til vår minstemann. Erik tar fram kortstokken sin og ber ham trekke et kort. Ekteparet er en velkjent og koselig duo. Det er umulig å glemme Erik som satt i hjørnet på barnehagen, med det lange hvite skjegget og håret sitt, og leste bøker for barna på Firfisla Barnehage. " Karen og Erik var aldri ledere, men de var limet!" Sitatet stammer fra en bok som en gang ble skrevet, som bl.a fortalte om livet deres på et kollektiv på Krokskogen. I dag er dette hennes mantra!

– Joker! Førstepremie! En signert bok! Minstemann smiler fornøyd.

Bokmessen er rigget opp på Plaza Pérez Galdós, rett foran den lokale kirken i Arguineguín. Det tusler bokglade mennesker rundt overalt, mens palmebladene blåser i vinden og livemusikk fra scenen skaper en rolig og passende stemning. Bare overdøvet av kirkeklokkene, som med ett ringer på sitt faste tidspunkt.

– Erik, spør de der borte! sier Karen Anna fra bak boden sin.

Forsiktig spør han barna om å trekke et kort... hvilken premie blir det skal tro? Karen Anna sitter smilende bak bordet sitt. Med en liten firfisle liggende foran seg.

– Er den ikke fin? Jeg kjøpte den på markedet, sier hun.

I en boks foran henne ligger en hel flokk heklede firfisler, som hun har laget selv. Disse får barna i premie nå i dag. En koselig liten detalj, som sier mer enn mange ord. Men du kan altså også vinne en signert bok! Hvis du får jokeren i kortstokken. Og bøkene finnes selvsagt både på norsk og engelsk. Firfisler er et velkjent skue her nede i varmen, og de elsker å sole seg. De er faktisk helt avhengig av solen! I den første boken får man blant annet lære om firfislene, i tillegg til flere av øyas små og store skapninger. I oppfølgeren handler det om dyrene i havet. Man følger lille Anna, som bor på Gran Canaria med faren sin. Hun er fortellerstemmen i boka, og vi blir med henne på hennes spennende oppdagelsesreise på Kanariøyene. Både på land og i vann.

Den norske forfatteren ønsker å engasjere barna i verden rundt seg.

– Hvordan naturen kan lære oss om livet, det synes jeg er spennende... Det er mye i dyreverden som har paralleller til menneskeverden. Det å alminneliggjøre ting, som vi voksne skaper mye problemer av, sånn som fisker som skifter kjønn, eller pinnedyr som ikke trenger en hann for å få barn. Alt gjennom et barns perspektiv. Åpent, uten å bli for pedagogisk.

Hun forklarer videre at hun ønsker å bidra til at barn skal bli engasjert i verden rundt seg, som for eksempel flyktninger, holdninger og forurensning.. Som en motvekt til å bare sitte stille og tenke på oss selv. Bøkene passer utmerket for barn og unge, men er også svært informative for foreldre og besteforeldre, siden man får et innblikk i både historie og dyreliv på Kanariøyene. I oppfølgeren kommer hun innpå erobringen av disse øyene, og hvordan de som bodde her, Guanchene, ikke fikk lov til å beholde navn, språk eller opprinnelige tro.

– Jeg synes det er så rart at de greide så til de grader å ta over her! Til og med tankene og troen, det er ganske imponerende.. sier hun alvorlig. De svelget det rått, uten motstand. Selv om enkelte hoppet heller utenfor et stup enn å godta det.

Karen Anna forklarer hvordan målet med bøkene hennes er å bidra til opplæring og engasjement. For eksempel når en flyktningbåt kommer inn mot land, såreflekteres det rundt dette. tillegg ønsker hun å "ta med" barna til steder de kanskje ikke har vært selv.

Lekende og nysgjerrige barn er til stor inspirasjon for Karen Anna Børresen.

– Det er en slags oppdragergreie kanskje, sier hun tenkende...

– Jeg vil at den oppvoksende generasjonen skal ha åpne øyne, og kunne se andre mer enn seg selv, utdyper hun.

Hun har benyttet seg av både historiker og marinebiolog for å dobbeltsjekke fakta når hun skriver.

– Jeg synes historie er kjempeinteressant! Men jeg har en stor frykt for å lære bort noe feil. Det er jeg alltid redd for, understreker hun.

Det kimer i kirkeklokkene i en festpyntet by. Vakre, fargefulle faner svaier i den behagelige juni-vinden, som akkurat i dag er sterkt preget av lukten av nylagt asfalt. Vi har flyttet oss til lekeplassen i Pueblo Mogán, og det er ettermiddag med masse barnelatter og lek. Det er her Karen Anna bor, og har bodd i 22 år, sammen med ektemannen Erik. Før det bodde de også i fire år i Arguineguín. Her nyter de pensjonisttilværelsen, som for Karen Anna betyr – mer tid til å skrive! Når jeg spør henne om hun har noen råtips til andre skriveglade, somkanskje også går rundt med en forfatterdrøm, så er det klar tale: – Just do it!

Med to barnebøker og fornøyde lesere, har Karen Anna fortsatt å underholde de minste også etter at hun sluttet som lærer og barnehagedriver.

Foran oss på bordet ligger den første boken hennes, utgitt av Firfisla Forlag, som sønnen hennes driver - Anna, øya og småkrypene. Dette er altså første bok i en serie om norske Anna, og livet hennes her nede. I skrivende stund reiser Karen Anna rundt på bokmesser og bokhandler i Norge, for å promotere oppfølgeren - Anna, øyene og havet.

– Jeg har alltid skrevet, forklarer Karen Anna.

– Når du skriver så skaper du et univers, og det universet blir jo levende!

Hun beskriver skrivingen som en helt sentral del av hennes liv. Noe hun har brukt som en måte å bearbeide følelser og erfaringer på, fra barnsbein av og gjennom et innholdsrikt liv. Hun har flyttet mye, hadde en engelsk mor, og har bodd i både England og New Zealand. Mange inntrykk for et barn og etter hvert en ungdom.

– Det å dra unge til et annet land, det er både positivt og negativt, sier hun tankefullt. Men mest positivt, fastslår hun.

Hun understreker at det er en stor forskjell på de som for eksempel reiser ned til Gran Canaria for en bestemt periode, og de som faktisk flytter og bryter oppufrivillig, som var tilfellet for henne i ungdomsårene, fra New Zealand til Norge. En tøff opplevelse, som sitter i den dag i dag. Hun legger til at hennes innstilling er at det man opplever av motgang ofte er noen man kan benytte seg av senere i livet. Og ikke minst innenfor skriving! Hun leter litt etter ordene, mens hun humørfylt forklarer at Erik og hun ofte bruker å si dette til hverandre:

– Det kan jeg bruke! Det kan vi bruke in another episode!

Den kjente referansen er hentet fra 90-tallets morsomme julekalender: The julekalender: "That's a good vending. Maybe we can use that in another episode!"

Anna, øyene og havet er oppfølgeren til suksessen Anna, øya og småkryp.

Karen Anna er trebarnsmor og bestemor til fem, og forteller at det vanskeligste med å bo i Gran Canaria er avstanden til barn og barnebarn hjemme i Norge

– Jeg savner barnebarna mine.. Særlig da de var små og jeg så de en gang i året. De kjente meg nesten ikke igjen! Det var tøft.

Det å drive Firfisla barnehage var heller aldri et økonomisk lønnsomt arbeid, men det var artig, forteller Karen Anna. Erik måtte f.eks reise hjem til Norge i perioder for å jobbe og spe på med litt ekstra inntekt. De holdt driften gående ut juni 2019, men så var det slutt. Skolen trengte lokalene selv, også kom plutselig Covid.

– Hell i uhell, så var det akkurat i tide til pensjon, sier hun.

Å flytte tilbake til Norge er derimot ikke særlig aktuelt pga helseutfordringer. Noe som nok er et velkjent fenomen for både nordmenn og andre nordboere som velger åoppholde seg her.

– Ja, jeg savner jo Norge. Og den norske våren.. men når jeg er i Norge så kjenner jeg hvorfor jeg er her nede. Og det er jo fint her også! Men jeg liker ikke for høy varme, så når det blir veldig varmt her i august, så liker jeg ikke å være her.

Canariavisen møter Karen Anna i norskefavoritten Mogán, sørvest på Gran Canaria. Her er det pyntet til fest.

Hun gleder seg nå til to uker i Bergen, og legger muntert til at hun håper på regnhele oppholdet!

– Så hvorfor akkurat barnebok? Er det fordi du har jobbet så mye med barn?

– Jeg tror vi alle har barnet i oss, og at det er kroppen som bare vokser litt. Det å prøve å se barnet i den voksne, det tror jeg er viktig. Også har jeg jo alltid vært “lille mamma”, som storesøster til fire, ogmamma som var mye syk. Så ja, barn har vært en del av livet mitt bestandig.

I bøkene følger man nysgjerrige og livlige Anna, som er 10 år i første bok, og 12 år i den neste. Altså blir hun litt eldre for hver bok. Jeg spør om det kanskje er litt av Karen Anna i lille Anna?

– Ja, det er nok det. Erik sier det, sier hun og ler. Karen Anna utdyper i epilogen til Anna, øya og småkrypene:

"Hun har litt fra meg og litt fra mange skjønne barn av begge kjønn jeg har møtt. Disse intelligente, av og til litt irriterende, barna som aldri tier og alltid spør og kommenterer."

Karen Anna og Erik i Mogán sørvest på Gran Canaria. Her har de funnet sin plass i solen.

Med ett løper det noen høylytte unger forbi, i full lek. Karen Anna smiler mens hun ser på dem.

– Jeg har alltid syntes det er så spennende å lære. Alt du opplever kan du jo bruke! Når du skriver, hvis det er fælt, trist, fint, morsomt... Du kan koke det sammen og lage en historie av det, også forandre det og lage en fin slutt. Det er morsomt å skrive, for du kan gjøre så mye!

– Hvor kommer all denne kreativiteten i fra? Den tar jo ikke slutt heller, spør jeg, mens vi begge ler. Jeg har fått vite så mye mer om Karen Annas liv enn kan nevnes i en kort artikkel - om hennes spennende og unike livsreise.

– Ja, det bobler inni meg! Og nå har jeg også en ny ide! sier hunentusiastisk. – Simon i Sahara!

Simon er en god venn av Anna, og uten å avsløre for mye så er det altså godt mulig at han tar turen til Marokko i en av de neste bøkene.

– Simon er småbetatt av Anna, forklarer Karen Anna, – mens Anna er litt betatt av fetteren sin. Så der er det litt trekantdrama og før- pubertale greier, avslører hun muntert.

Karen Anna er kanskje ferdig med livet som lærer og barnehagebestyrer, men hennes rike erfaring og kompetanse når fortsatt ut via bøkenes verden.

Vi har vært inne på din oppdragerrolle, som "lille mamma." Kan man kalle det hele for et kall, eller et brennende engasjement kanskje?– Ja..., hun tenker litt, før hun fortsetter:

– Det du sår i barna, det høster verden videre. Barn er fremtiden. De er kjempeviktige! Og de er bedre enn sitt rykte.

I epilogen til Anna, øyene og havet skriver Karen Anna en liten hilsen:

"Takk til alle skjønne barn jeg kjenner og har kjent. Dere er gull, og framtiden blir bra med dere ved roret. Vær bedre enn oss! Please. Ta godt vare på jorda. Beklager alt rotet vi har lagt igjen til dere."

Powered by Labrador CMS