Dette eksperimentet endret synet på kanarisk mumifisering

Forskere ved Universitetet i Las Palmas de Gran Canaria har gjennomført et uvanlig eksperiment for å forstå hvordan de kanariske urinnbyggerne behandlet sine døde. 

Spesielt interesserte var de i mumifiseringen av de døde, som lenge har vært omdiskutert og sammenlignet med hvordan dette ble gjort i Egypt. 

Resultatet er at forskere nå har fastslått at mumifiseringen på Kanariøyene var en naturlig prosess – ikke et bevisst ritual slik man kjenner det fra Egypt.

Sammen med forskere fra Universitetet i Alcalá har forskerne gjenskapt en urinnfødt gravskikk ved å legge en svinekropp i en gravhule i ett helt år. 

Dyret ble behandlet og pakket inn slik man kjenner fra arkeologiske funn, blant annet ved hjelp av et vevd liksvøp av siv, laget av universitetsstudenter.

– Vi har forsøkt å gjenskape en urinnfødt gravhule så realistisk som mulig, ved å bruke arkeologiske metoder og kjente gravskikker fra særlig Gran Canaria og Tenerife, sier Aitor Brito, doktorgradsstipendiat ved universitetet i Las Palmas. 

Underveis plasserte forskerne feller i hulen for å kartlegge hvilke insekter som tiltrekkes av kroppen gjennom de ulike stadiene av nedbrytningen. 

Resultatet var omfattende: Over 55.000 insektrester ble samlet inn, fordelt på 22 ulike grupper, blant annet fluer, biller, maur og møll.

Et av de mest oppsiktsvekkende funnene gjelder kjøttfluen Chrysomya albiceps. Tidligere har man ment at denne arten trenger lys for å fullføre livssyklusen sin. 

I forsøket på Gran Canaria viste det seg at fluen ikke bare koloniserte kroppen i totalt mørke, men også fullførte hele utviklingen der.

– Dette bryter med det vi trodde vi visste. I tilgjengelig forskning har man lagt til grunn at disse fluene trenger lys for å utvikle seg, sier Brito.

Samtidig gir eksperimentet ny støtte til teorien om at mumifiseringen på Kanariøyene ikke var et bevisst inngrep, men et resultat av naturlige forhold.

Hulenes stabile temperatur, mangel på luftstrømmer og i noen tilfeller mineralinnhold i fjellet skapte gode betingelser for naturlig konservering av døde kropper.

– Dette har ingenting å gjøre med de egyptiske ritualene, selv om man lenge har forsøkt å trekke paralleller. Her er det naturen som har gjort jobben, ikke mennesker med avanserte teknikker, forklarer Brito.

Han understreker samtidig at de døde trolig hadde en symbolsk og kulturell betydning for urinnbyggerne, selv om selve konserveringen ikke var planlagt.

Studien er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Forensic Science International: Synergy.

– Små detaljer og rester kan gi oss stor kunnskap. Ikke bare om gravskikker, men også om hvordan folk levde, brukte rommene sine og behandlet mat, sier Brito.

Dette var guanchene

Guanchene var Kanariøyenes urbefolkning før den spanske erobringen på 1400-tallet. 

Strengt tatt er guanche opprinnelig navnet på urinnbyggerne på Tenerife, der ordet betyr «menneske fra Tenerife». I dag brukes begrepet likevel ofte om alle de før-spanske innbyggerne på øygruppen, også på Gran Canaria og de andre øyene.

Forskning viser at guanchene hadde sitt opphav i Nord-Afrika og var nært beslektet med berberfolkene. De kom trolig til Kanariøyene i det første årtusen før Kristus og levde i stor grad isolert i over tusen år. 

Språket deres døde ut på 1600-tallet, men spor finnes fortsatt i stedsnavn, enkelte ord og i tradisjoner som plystrespråket Silbo på La Gomera.

Guanchene levde av jordbruk, husdyrhold og fiske, og bodde ofte i huler. På Tenerife var øya delt inn i flere små kongedømmer, styrt av høvdinger kalt menceyer. 

Religionen var naturbasert, med guder knyttet til fjell, sol og ånder, og Teide-vulkanen hadde en sentral plass i mytologien deres. 

Den spanske erobringen førte til krig, sykdom og dramatisk befolkningsnedgang. Mange ble drept eller assimilert, og flere forskere omtaler erobringen som et tidlig eksempel på kolonialt folkemord. 

Samtidig viser moderne genetiske studier at dagens kanariere fortsatt bærer tydelige spor av guanchene i sitt opphav.