Slutter i Sjømannskirken på Gran Canaria: – Det har vært et veldig spennende og fint år

Da Einar Weider kom til Arguineguín i fjor vår, visste han at han gikk til verdens travleste sjømannskirke. Det har vært et år der kontrastene har vært store.

– Det har vært et veldig spennende og fint år, sier han til Canariavisen, og fortsetter: 

– Det er jo ganske annerledes å jobbe her enn i Norge, både som prest og daglig leder. Men samtidig er mye likt. Det har vært fint å se det også. Det er de samme måtene å samles på, de samme måtene å ha det fint sammen – og de samme utfordringene.

Fra Elvis til rød løper

Da han kom til øya med 25 års presteerfaring i ryggen, hovedsakelig fra Nittedal, var det nysgjerrigheten på noe annet som drev ham. Og det tok ikke lang tid før det norske miljøet oppdaget skjulte talenter.

Mange vil huske novemberkvelden i fjor, da kirken ble fylt til trengsel for stabs-konserten "Ballader og bølgebrus". Sjømannspresten selv sang Elvis Presleys «Always on My Mind», og fikk stor ros av Canariavisens journalist. 

– Jeg gleder meg veldig til de mange romantiske stundene med bryllup, sa han til Canariavisen da han var ny i jobben. 

Med rundt 100 vielser i året hos Sjømannskirken på Gran Canaria, er det grunn til å tro at forelskede par har holdt Weider travelt opptatt i vinter. 

– Gjør inntrykk

Men rollen som sjømannsprest krever at man er tilpasningsdyktig. I den samme kirken der folk gifter seg, skal det også sørges. 

Våren 2026 ble usedvanlig mørk for det norske miljøet på Gran Canaria. I løpet av noen korte uker i mars og april ble øya rammet av flere tragiske dødsfall.

Først kom sjokkmeldingen om en 15 år gammel norsk jente som ble funnet død i Puerto Rico. Kort tid etter mistet en norsk mann i 40-årene livet i en drukningsulykke på samme sted, før en syklist fikk hjertestans og døde i fjellsiden i Mogán.

I slike saker er det ofte Einar og hans team som står på frontlinjen for å hjelpe de sørgende. Det preger. 

Skifter mannskap over sommeren

Når han nå velger å gi seg etter én sesong, handler det verken om mangel på trivsel eller kjærlighet til oppgaven, men om avstanden til de som venter hjemme i Norge. 

– Det har vært en avveining. Jeg kunne godt ha vært lenger. Det er jo et veldig fint sted å være, men det er litt langt til Norge. Jeg er jo her alene og har veldig mange i Norge jeg er glad i, sier han åpenhjertig.

Han har bevisst valgt å gi seg nå som mai-solen og roen har senket seg over Arguineguín.

– Nå kjenner jeg at det holder med denne tiden, og hvis jeg først skulle velge et tidspunkt for å slutte, så er det nå i lavsesongen. Det hadde ikke vært noe realt å slutte midt i sesongen. Nå er det enklere å skifte mannskap.

Vel hjemme er det tid for nye planer. Men helt hva vet han ikke enda. 

– Det er flere spennende ting jeg må avveie litt i Norge. Det er jo en spennende måte å gjøre det på – å flytte til Norge før jeg har den planen klar. Men det er samtidig litt lettere å være i Norge når det skal ordnes. 

Arbeidsledighetstrygd blir det neppe snakk om: 

– Det er prestemangel i Norge, så det mangler ikke på steder jeg kan jobbe, humrer han.