– Jeg lever drømmen

Bjørn Sande Larsen har levd et langt liv som artist, låtskriver og entertainer. 

Nå, i 60-årene, har han alt han drømte om som ung: sol, varme, egen pianobar – og friheten til å gjøre akkurat som han vil.

Vi møter han på en av favorittkafeene i feriebyen Playa del Inglés, der den tidligere TV-kjendisen har slått seg ned for å nyte livet.  

På kvelden får han spille for publikum nesten hver dag, i pianobaren han startet for 14 år siden i Puerto Rico. 

– Øver på å være pensjonist

Og mens ryggen ikke er som den en gang var, sprudler Bjørn som aldri før. 

– Hvordan er det å bli eldre her på Gran Canaria, da? 

– Jeg bor i verdens beste klima og har verdens beste jobb. Og jeg holder på egentlig bare på med hobbyene mine, sier han og forteller at hverdagen allerede kan minne om en slags pensjonisttilværelse. 

Bjørn ler når han beskriver hverdagen sin som «pensjonisttrening».

– Jeg går og spiser når jeg vil, jeg går på stranda når jeg vil, og jeg gjør alt det folk gleder seg til når de blir pensjonister. Forskjellen er bare at jeg fortsatt jobber og elsker det jeg får lov til å holde på med.  Jeg jobber mye, men gjør det med beina i bassenget og under sola, så det er bare gøy, selv om man merker at man ikke er 20 år lenger.

Men litt tilpasning unner han seg. Å drive bar er ikke lett. Å stå på bena hele natta, spille piano, synge lage liv, tar på. 

– Jeg har folk i alle posisjoner. Jeg må egentlig ingenting lenger. Det eneste jeg føler jeg må, er å være der klokka ti og spille settene mine, for det forventer folk. Og det er helt greit. Det er det jeg liker. 

Alltid et prosjekt... eller tre

– Men hver gang vi snakker med deg har du jo nye prosjekter på gang. Får du tid til å roe ned ordentlig? 

Bjørn klukkler så bordet rister. Hodet rister i takt. 

– Nei du vet... Jo mindre jeg jobber, jo mer tid har jeg til å utvikle nye ting, så jeg ender opp med å jobbe mer likevel.

– Men jeg liker jo å jobbe, så jeg lar ikke det stoppe meg. Jeg har spilt med nyresteinsanfall og lege med morfinsprøyte bak scenen. Det går helt fint. Jeg merker det ikke før jeg er ferdig.

Han kaller seg «evig optimist» og tror det er nøkkelen til at han fortsatt har energien.

– Den viktigste helsa du har, er i hodet. Hvis du har det bra i hodet, så tåler kroppen det meste, sier han overbevist. 

I tillegg til å drive en av Puerto Ricos mest populære utesteder, en restaurant vegg i vegg, maler han aktivt. Det har vist seg å bli god business. 

Malingen tok han opp under pandemien fordi han kjedet seg. 

– Alt jeg gjør blir business, sier han og trekker på skuldrene.

– Det er moro, og det gir energi.

Ikke bare lett å bli eldre

Selv under den kanariske sola er det sider ved det å bli eldre som tærer på. Mange av de han delte scenen med i Norge er borte nå.

– Flere store navn de siste årene har jo takket for seg. Hvordan oppleves det å se tidligere artistkollegaer falle fra? 

– Det er trist, sier han stille.

– På nittitallet var vi en liten gjeng. Vi kjente hverandre alle sammen. Det var få store navn, ingen sosiale medier og vi møttes på de samme festene og backstage. 

Han forteller at han har hatt nære samtaler med to av dem som ikke lever lenger.

– Jeg sa rett ut til dem at det de holdt på med, var et ufrivillig selvmord. De levde så hardt at det bare gikk én vei. Det er trist når de ikke klarer å snu.

– Noen spesielle du savner ekstra mye? 

– Det tok lang tid før jeg klarte å spille Teigen-låter igjen. Og Steven Ackles spiller jeg fortsatt ikke. Det er for nært, sier han.

– Jeg synes det er synd at noen av dem ikke rakk å se hva jeg har bygd opp her, sier han, og forteller at manageren til Jan Teigen rakk ned til Gran Canaria og i det minste fikk fortalt den mangeårige vennen og artistkollegaen om det. 

Les også: 

Konsert på Sjømannskirken - Ballader og bølgebrus som virkelig slo til!

Stillstand er ikke helt hans stil

Og i artistnorge er det mange store navn som har sunget en Lillebror-låt oppgjennom. 

Bjørn har selv penneført nærmere 800 låter, både for seg selv og flere store norske artister. 

Frihet og kontroll

– Hva er det beste med livet her på Gran Canaria? 

– Det er at jeg bestemmer selv når jeg spiller, hva jeg spiller, og hvordan jeg vil ha det. Jeg har oppnådd drømmen jeg hadde som 18-åring. Jeg får bo i varmen og ha min egen pianobar. 

– Jeg liker å være der, jeg liker å møte folk. Det gir meg energi. Jeg får mer igjen av å stå på scenen enn jeg bruker, sier han.

En original – ikke en kopi

Og bak flygelet går det i de kjente klassikerne som hører med på en pianobar med "party" i navnet. 

– Hvem er det som kommer når du spiller? 

– Det er både unge og gamle. Det er klart at jeg ikke konkurrere med de unge artistene. Jeg kan ikke være Chris Holsten eller Karpe. Det hadde ikke fungert. Jeg har klart å være meg selv, og det er jeg veldig stolt av. De unge treffer meg gjennom sosiale medier, de eldre husker meg fra TV. 

– Det synes jeg er litt stas, avslører han med et stort smil. 

– Fulle hus

– Hva er du mest stolt av å ha oppnådd? 

Når han ser tilbake, er han mest stolt av at han har holdt navnet sitt varmt i så mange år.

– Jeg har fortsatt fulle hus hver kveld. Det er ikke alle som kan si det etter så mange år. Jeg føler meg heldig, sier han.

Han smiler, tar seg en stor bit eggerøre, og legger til:

– Og jeg har ingen planer om å gi meg. Jeg kommer til å dø på krakken – forhåpentligvis midt i et refreng.