Det du egentlig kjøper er en barndom i Spania – uten Spania

Dette er en kommentar, skrevet av en av Canariavisens journalister. Den gir uttrykk for journalistens mening. 

Norske skoler i Spania selges inn som trygghet, kontinuitet og «sømløs tilbakekomst til Norge». 

I praksis er de ofte akkurat det – og samtidig et systematisk fravalg av språket, vennene og virkeligheten i landet barna faktisk bor i. 

Norsk skole – for nordmenn

Det står svart på hvitt: Norske grunnskoler i utlandet som får tilskudd må ha norske statsborgere som elever (svenske kan tas opp som unntak). 

Altså – lokale spanske barn er i utgangspunktet utelukket. 

Du kan ikke få mer strukturell «ikke-integrering» enn det.

Når ungene dine har gått der i ti år og fortsatt ikke klarer å føre en samtale med naboen uten Google Translate, så er det ikke fordi spansk er vanskelig – det er fordi du aktivt valgte å isolere dem.

Hjemme i Norge freser vi når noen ikke lærer norsk etter tre år. 

I "Syden" klapper vi oss selv på skulderen når ungene våre kan bestille «una cerveza, por favor» i russetiden. 

Er det barnas beste vi kjemper for – eller vår egen feighet og mangel på vilje til å være en del av samfunnet vi faktisk bor i?

Prislappen på bobla

Den norske skolen på Gran Canaria tar 28 000 kroner i året per barn i grunnskolen. 

To barn i tre år? Rundt 170 000 kroner – for at de skal slippe spanjoler i skolegården. 

Du kan kalle det kvalitet, trygghet eller «sømløs tilbakekomst til Norge». 

Det du egentlig kjøper er en barndom uten Spania – i Spania.

Det barna mister:

– Men de lærer jo litt spansk!

Ja, i teorien. I praksis blir du ikke flytende av noen timer i uka med elendig spanskundervisning. Og det er hva du får, på sitt beste. 

Forskningen er krystallklar på én ting: språket sitter når du bruker det med jevnaldrende, på fritiden og i hverdagsliv – ikke bare i klasserommet. 

Studier viser at det å bruke majoritetsspråket med venner henger sammen med høyere skoleprestasjoner – og at uformell bruk av språk utenom timene slår ren klasseromsinnsats.

Flerspråklighet gir dokumenterte livsløpsgevinster – fra bedre metalingvistisk kontroll til kognitiv motstandskraft, om vi skal bruke flotte norske ord. 

Å frata unger sjansen til ekte tospråklighet fordi vi voksne er redde for det ukjente, er feigt. 

– Vi vil hjem igjen en dag

Klassikeren. Derfor må vi følge norsk læreplan, sier du. 

Greit. Men det finnes ordnede måter å dokumentere og få godkjent utenlandsopplæring på – inkludert godkjenning av år i utlandet og tydelige regler rundt VGS. 

Med andre ord: det finnes løsninger som kombinerer norsk progresjon med lokal integrering, hvis viljen er der. Spanske ungdom går også på skole i Norge. De har nemlig ikke "Den spanske skolen på Gol" å forholde seg til. 

Se deg selv i speilet

Når skolene våre i praksis er stengt for lokale barn, er det vi som bygger murene. Ikke fordi kanariske familier vil sende sine barn på norsk skole, men fordi vi vil isolere oss. 

Ikke spanjolene. 

Og ja, det gjør det lettere å leve norsk liv med norsk kalender, norsk FAU og norske foreldremøter. Norsk sladder i syklubben. 

Men murene stenger også ute alt det barna kunne fått: språket, vennskapene, kulturkodene – og den roen som følger av faktisk å høre til der du bor.

Derfor ser du gjenger med norsk ungdom, bleke, kledd annerledes og med blondt hår, uskikket til å ta del i sosiale situasjoner der kanariske ungdom befinner seg. 

En god skole

Den norske skolen på Gran Canaria er en godkjent 1–13-skole med litt over 200 elever og rundt 40 ansatte, etablert i 1974. 

Mitt poeng er ikke å demonisere en skole med en så lang historie. De har gjort det bra, og de fortjener skryt for innsatsen. 

Krever litt egeninnsats

Men i motsetning til hva du får høre i den norske bobla, vil jeg at du skal vite om alternativene. 

Det er faktisk mulig å lære barna to språk. Min egen treåring snakker tre språk, to av dem flytende. 

Han går på en internasjonal skole med spansk som hovedspråk. 

Det krever litt egeninnsats i hjemmet for å lære guttungen norsk. 

Men resultatet er barn som kan både norsk, spansk og engelsk, – og som ikke kommer til å trenge tolk for å spille fotball eller ta førerkort når de blir 18. 

Det er mer jobb for deg. For meg. Litt, i alle fall. Det er mindre komfort. Og det er nettopp derfor de fleste dropper det.

"Barnas beste"

Men ikke fortell meg at dette bare handler om «barnas beste» når du bruker 30 laken på en norsk skole på Gran Canaria. 

Det handler om ditt kontrollbehov. Behovet for å styre barna, om å hele tiden vite hva som foregår, om å bygge nettverk, slik du gjorde. 

Norske skoler i Syden er ikke først og fremst laget for barna. 

De er laget for foreldrene. 

For vår angst for å miste kontroll. 

For vår komfort med FAU på norsk, barnebursdager på norsk og helgeseminar med vafler og brunost.

Og mens vi pakker inn dobbeltmoralen i pene ord som «trygghet» og «kvalitet», sitter barna igjen med et hull i bagasjen: landet de vokste opp i, men aldri fikk være en del av.