Fem år etter: Slik levde de i "Skammens leir"

På det meste ble over 2 600 mennesker stuet sammen på et område knapt større enn en fotballbane – seks ganger kapasiteten stedet opprinnelig var tiltenkt.

Det som startet som en midlertidig løsning under pandemien, endte i kaos, kritikk og skarpe reaksjoner – men uten konsekvenser for noen.

Et mottak i havna

Sommeren 2020 førte en kombinasjon av mange båtmigranter og koronarestriksjoner til at myndighetene raskt etablerte en provisorisk mottaksløsning rett på havna i Arguineguín. 

Det som opprinnelig var et parkeringsområde, ble fylt med telt, brakker og festivaltoaletter.

For migrantene ble det en hverdag med papp på bakken som seng, solsteik uten skygge, dårlig tilgang til dusj og hygiene, og svært lite privatliv. 

De fleste bodde i små innhegninger, gruppert etter hvilken båt de kom med. 

Ett og samme område fungerte som soverom, matsal, bønnerom og oppholdssted – ofte med bare én kvadratmeter per person.

Lovens rammer ble sprengt

Ifølge spansk lov skal nyankomne migranter registreres og vurderes innen 72 timer. 

Men i leiren i Arguineguín ble mennesker værende i ukevis. 

Noen oppholdt seg der i opptil 20 dager uten at de fikk forlate området – teoretisk sett var de frie, men i praksis holdt bak gjerder bevoktet av tungt bevæpnet politi. 

Situasjonen utviklet seg til en juridisk gråsone hvor ingen ble holdt ansvarlig. 

Det hele ble til slutt avskrevet som en «ekstraordinær situasjon» – selv om den pågikk i flere måneder.

Turisme og menneskeverd i konflikt

Samtidig som Arguineguín forvandlet seg til et symbol på et mottakssystem i krise, ble også de første spenningene mellom lokalsamfunnet og migrantene tydelige. 

Flere hoteller i nærområdet tok imot migranter midlertidig da leiren ble for full, men etter sommeren gikk kommuneledelsen hardt ut mot hotellene. 

Lokale myndigheter truet med bøter for de som fortsatte å gi husrom til migranter etter nyttår.

Bakgrunnen var både et ønske om å presse regjeringen til å ta ansvar – og en frykt for hvordan det hele kunne skade turistnæringen, som på dette tidspunktet var i ferd med å åpne igjen etter pandemien.

Økende uro og fremmedfrykt

Utover høsten vokste motstanden. Demonstrasjoner, rop og aggresjon utenfor hotellene ble stadig vanligere. 

Enkelte forsøkte å koble innvandring til kriminalitet og økonomisk krise, og i sosiale medier skjøt retorikken fart. 

Arguineguín var ikke lenger bare et mottak – det hadde blitt en politisk slagmark.

Presset ble for stort

Det var først i slutten av november 2020 at de siste migrantene forlot kaia. 

En storskala evakuering ble gjennomført, området desinfisert, og alt av telt og brakker fjernet. 

Moloen ble igjen brukt til det den var ment for – båter, ikke mennesker.

Samtidig var det klart for alle at dette ikke kunne skje igjen. 

En ny midlertidig mottaksstruktur ble etablert i Barranco Seco, i militære lokaler med bedre fasiliteter, men fortsatt begrenset kapasitet.

Fem år senere

I dag er det stille i Arguineguín. Men presset på Kanariøyene har ikke forsvunnet. Bare flyttet seg. 

Andre havner, som El Hierro, står nå overfor lignende utfordringer. 

Mottakene er fortsatt sprengt. Systemet like skjørt.

Lokale ledere, som ordfør Onalia Bueno i Mogán, har siden vært tydelige på at det som skjedde i 2020 aldri burde skjedd – og at ansvaret fortsatt ligger hos sentrale myndigheter som sviktet i møte med krisen.

Spørsmålet som gjenstår

Spania valgte å kalle det en unntakstilstand. En midlertidighet. Et engangstilfelle. 

Men spørsmålet mange stiller seg i dag er om vi egentlig er bedre forberedt i dag, hvis det skjer igjen. 

Det har gått fem år, men bildene fra havna er fortsatt en påminner om at systemet slettes ikke er dimensjonert for slike kriser. 

Les også: 

Henlegger sak om Arguineguín-leiren på nytt

Og for de av oss som besøkte havna for å dekke situasjonen i pressen, er det vanskelig å glemme lukta av lidelse i Arguineguín-havna. 

Arguineguín-leiren er borte. Men minnene, bildene og konsekvensene er fortsatt like tydelige. 

Og for dem som sto midt i det, var det aldri bare et midlertidig problem. Det var en traumatiserende virkelighet.